Eg liker tanken på at noken må savne meg litt.. deriblant min blogg. (ok, så prøve eg å skubbe vekk den dårlige samvittigheten med å finne på en brilliantisk unnskyldning). Men sannheten er: EG SKJEMS IKKJE EN GANG!
Dei siste... ehm.. 10 dagane? (Wtf har eg egentlig holdt på med i 10 daga?!) har eg gått inn i en slags vinterdvale, evnt. berre vinterdepresjon. Eg er konstant sulten (no når sulte-streiken skulle begynt), har konstant vondt en plass, sover altfor lite om natta/altfor masse om dagen, og døøørdørdøøøøøøør av tanken på å måtte makke meg til å søke på ny skule! Og når eg attpåtil fikk min første 3'er i dag, var eg liksom klar til å holde pusten altfor lenge. Koffor ikkje berre skyte meg med engang?! Eg er dømt til å ende opp som vaskedame.
I tillegg... eg skal ikkje nevne det engang...
Det er ikkje ofte eg blir rørt, men i dag fikk eg en liten klump i halsen av sånne ting eg aldri pleie å legge merke til. Du veit, sånne "dikt" som er laga av en elleranna random kis med altfor masse fritid, som alle fjortenårige jenter klistre ut over msn-nicket sitt/nettbyen sin, for å få nysgjerrige sjeler til å bry seg:
Har du noen gang ønsket at du kunne komme deg langt langt bort fra alt?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar